Som de fleste andre, ville min pappa bo lengst mulig hjemme i kjente og trygge omgivelser, og som sønn ønsket jeg å legge til rette for det.
Du har nok hørt det mer enn en gang… vi skal bo hjemme så lenge som mulig og aller helst hele livet. Det er en vedtatt nasjonal strategi og et satsingsområde fra regjeringen, men regjeringens strategi sier lite om hvordan dette egentlig skal fungere i det daglige. Kommunene skal, i teorien, legge til rette for at eldre skal kunne bo hjemme i egen bolig ved hjelp av hjemmetjeneste tilbud og digitale oppfølgings løsninger. Realiteten er at terskelen for å få innvilget vedtak på for eksempel hjemmetjeneste eller dagtilbud er blitt høyere, og mange steder er kapasiteten til det offentlige tilbudet sprengt. Mange står på venteliste i svært lang tid.
Pappas historie
Da pappa ble syk henvendte jeg meg til kommunen med ønske om å få på plass et aktivitetstilbud til pappa, men utfordringen var at pappa var “for frisk” til å få et dagtilbud, for gammel til å få et rehabiliteringstilbud, og venteliste på støttekontakt var enorm. Han var derfor en av dem som falt mellom to stoler og ikke ble prioritert i kommunenes begrensede ressurser.
Istedenfor fikk pappa vedtak på hjemmetjeneste 2 ganger i døgnet knyttet til medisiner og personlig hygiene. Dessverre var det slik at de dyktige ansatte i hjemmetjenesten, som løper fra den ene til den andre – kun hadde 10 minutter til rådighet ved hvert besøk. Noe som betydde at pappa ble sittende mye alene gjennom dagen. Det var begrenset hva jeg som eneste sønn og pårørende klarte å dekke opp for i en travel hverdag. Til tross for at jeg gjorde så godt jeg kunne, var pappa tydelig på at han følte seg ensom. Hans ensomhet var vond for ham, men også for meg å være vitne til.
Etter hvert så jeg at ensomheten og mangel på fysisk aktivitet var med på å forringe både hans kognitive og fysiske helse, og at veien til sykehjemsplass ble stadig kortere. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne sitte å se på at pappa ble stadig mer redusert.
Jeg måtte finne en løsning, og undersøke hvilke alternativer som fantes slik at pappa kunne få en bedre hverdag. Noe som kanskje kunne bidra til å bremse forverringen av pappa helsesituasjonen.
Privat tilbud ble løsningen for oss
Jeg visste at kommunen ikke kunne bidra med flere tilbud, men oppdaget at det fantes et privat tilbud i vår by, Gode Øyeblikk. Siden det var et privat helsefaglig tilbud, betydde det at pappa måtte betale for det av egen lomme.
Etter å ha undersøkt hva pappa kunne få av hjelp, aktivitet og tilrettelegging knyttet til hans helsesituasjon fra Gode Øyeblikk, ble regnestykket for meg enkelt;
Dersom pappa måtte flytte på sykehjem, så visste jeg at ca. 80 % av hans inntekt ville gå til å betale for å bo på sykehjemmet. Det visste jeg, for hans kone og min mor bodde flere år på sykehjem før hun døde. Jeg tenkte derfor at det kunne være verdt å bruke noe av pappas inntekt til å kjøpe tjenester fra Gode Øyeblikk, dersom det betydde at han kunne få en meningsfull hverdag. Etter å ha diskutert saken med pappa og sjekket referansene til Gode Øyeblikk, både via kommunen og bekjente, ble vi enige om at vi skulle be om et hjemmebesøk og se på hvilket tilbud som ville passe for pappa.
Siv og hennes team i Bodø var både imøtekommende og raskt på plass med et hjemmebesøk for å bli kjent med, og gjøre en kartlegging av pappa. Sammen med oss, skreddersydde de et tilbud som pappa ønsket, som også var faglig begrunnet knyttet til pappas helsesituasjon. Vi ble enige om at pappa skulle få et tilbud fra Gode Øyeblikk to ganger i uken.
Etter dette endret pappas hverdag seg betraktelig. Dagene med besøk fra Gode Øyeblikk ble fylt med aktiviteter som han ønsket å gjøre, og som var tilrettelagt. Han fikk kontakt med andre mennesker, og kunne ringe meg midt på dagen for å fortelle ivrig om turen til Saltstraumen, de gode samtalene eller den koselige spaserturen på moloen i herlig regnvær. Pappa blomstret og hverdagen ble igjen meningsfull og god, både for han og meg.
Pappa døde uventet en natt, personalet fra hjemmetjenesten fant han sovende i sin egen seng. Pappa som alltid hadde ytret ønske om “å dø hjemme, med skoene på” fikk ønsket sitt oppfylt.
Som pårørende er jeg så takknemlig for at vi sammen gjorde grep, slik at pappa hadde mange gode dager før han sovnet stille inn. Gode Øyeblikk betydde mye for pappa. Som sønn kjente jeg på en trygghet ved å ha fagpersoner så tett innpå oss helt fram til det siste.
Sønn 53 år
