Referanser

Det begynte i det små – litt forsiktig, noe som vi ikke kunne sette fingeren på. Både pappa og vi barna erfarte det, men mamma ville ikke snakke om det vi så og opplevde av endringer. Hun sa de samme tingene om og om igjen, glemte avtaler og begynte å streve på jobben. Mamma, som alltid hadde vært den sterke, den som hadde oversikt og kontroll – hva var det som skjedde?

Demens var ikke i våre tanker, siden mamma var så ung. Hun var jo bare i slutten av 50-årene og en veldig aktiv dame på så mange måter. Det gikk et par år og etter utallige legebesøk, undersøkelser og tester, så kom “dommen” som hun kalte det – Alzheimer. 

Fra den dagen endret alt seg. Mamma trakk seg bort, ble deprimert og innesluttet. Hun isolerte seg. Nektet å ha kontakt med gamle venner og kollegaer. Barnebarna var eneste unntaket, som ga henne glede. Hun skjøv oss vekk, både pappa og oss barna, og vi ble stående som fortvilte tilskuere til det som skjedde.

Det skulle gått an å google – «hva gjør jeg når mamma får Alzheimer?»

Som familie stod vi rett og slett maktesløse på sidelinjen og ikke visste hva vi skulle gjøre. Mamma nektet å godta at hun var syk, og hun ville ikke høre snakk om hjelp fra verken kommunen eller venner. Hun ble deprimert, og innesluttet. For pappa var det en stor sorg å se sin kjære på denne måten.

Vi barna forsøkte å skaffe oss så mye informasjon vi kunne. Hva betydde Alzheimer og hva kunne vi forvente. Vi hadde kontakt med kommunen, fastlegen og ikke minst hukommelsesteamet. Hos hukommelsesteamet fikk vi god hjelp og veiledning, men vi opplevde at tilbudene som kommunen hadde ikke passet for mamma. Vår mamma på 59 år hadde helt andre ønsker og behov for sin hverdag.

Hjelpen fra Gode Øyeblikk ble vendepunktet – både for mamma og familien.

En kollega tipset meg om Gode Øyeblikk. Hun selv hadde gode erfaringer med deres tilbud gjennom tjenester til sin far som også hadde Alzheimer. Hun hadde også fått gode råd og veiledning gjennom hele prosessen med sin pappa,  og kunne ikke få rost de ansatte og tilbudet de hadde nok.

Vi tok kontakt med Gode Øyeblikk, og fikk raskt svar av sykepleier Siv som hadde spesialkompetanse innenfor demens.

Hun lyttet til våre utfordringer og hjalp oss å reflektere over vår situasjon, og de utfordringene som både vi og mamma opplevde. Siden mamma konsekvent hadde takket nei til alle våre forslag tidligere, våget vi ikke å håpe at det skulle bli annerledes denne gang. Men vi måtte forsøke å få til noe som kunne gjøre dagen bedre for mamma, men også for familien.

Siv i Gode Øyeblikk informerte oss grundig om hvordan de jobber,at de skreddersyr og tilpasser tilbudet til den enkelte bruker, med fokus på mestring og livsglede. Vi følte oss trygge på at et slikt tilbud kunne passe for mamma. Det faktum at alle er helsefaglig utdannet og har kompetanse innenfor demens, betydde også mye. Det var veldig betryggende for oss som pårørende.

Siv tilbød oss et uforpliktende hjemmebesøk, for å kunne hilse på mamma og oss i familien. Før hjemmebesøket gjorde Siv og hennes team en grundig kartlegging av mamma. De var interessert i å finne ut hvem mamma var for å kunne gi henne det beste tilbudet for hennes situasjon. Vi som pårørende deltok på kartleggingen, og erfarte at de ble godt kjent med mamma allerede før de møttes. Det så vi betydning av, da Siv kom på hjemmebesøket til mamma. 

Hun brukte sin kompetanse sammen med den kartleggingen hun hadde gjort, på en slik måte at mamma følte seg trygg. Mamma var naturlig nok både skeptisk og usikker, men likevel villig til å prøve tjenesten.

Da mamma begynte å leve igjen

Siv og teamet hennes skreddersydde et tilbud til mamma, og til pappa – ja, jeg må si til hele familien.

De la til rette for aktiviteter som var viktige for mamma og på den måten kjente hun på den gode mestringsfølelsen. Hun fikk gjennom tilbudet og tilretteleggingen fra Gode Øyeblikk muligheten til å begynne å trene igjen, noe som tidligere hadde vært viktig for mamma. Treningen  påvirket både den fysiske formen, men ikke minst humøret. Hun tok opp igjen gamle hobbyer, og ikke minst kontakten med kollegaer og venner.

Tryggheten hun opplevde, ved å ha en kjent fagperson ved sin side, gjorde at hun tok utfordringer på strak arm. Disse varme, kunnskapsrike og engasjerte fagpersonene fra Gode Øyeblikk – ble så viktige for mamma.

For oss som pårørende bidro det til avlastning, og vissheten om at mamma hadde gode opplevelser. Så var det så trygt å vite at de bare var en telefonsamtale unna, dersom vi hadde behov for råd eller veiledning.

Mamma fikk livsgleden tilbake – og hun strålte over å erfare hvor mange ting hun mestret til tross for “han A” som hun etterhvert kalte Alzheimeren sin. 

Hun blomstret og hun så lysere på tilværelsen.  For pappa og oss barna, ble det et vendepunkt. Den ressurssterke mammaen vår fikk plutselig gleden over livet tilbake. Vi observerte hvor mye Gode Øyeblikk og teamet betydde for oss alle, både pårørende og mamma. De ivaretok oss alle på en faglig, dyktig og ikke minst profesjonell måte.